Manhattanprosjektet | opprinnelsen

Opprinnelsen

I august 1939 skrev de to fremtredende fysikerne Leó Szilárd og Eugene Wigner et utkast til det såkalte Einstein–Szilárds brev, som advarte om den mulige utviklingen av «ekstremt kraftige bomber av en ny type». I brevet oppfordret de USA til å ta skrittet med å anskaffe et lager av uranmalm og fremskynde forskningen som Enrico Fermi og andre arbeidet med angående nukleære kjedereaksjoner. De fikk Albert Einstein til å signere brevet og avlevere det til president Franklin D. Roosevelt. Roosevelt oppfordret videre Lyman Briggs fra National Bureau of Standards til å lede en rådgivende urankomite, som skulle undersøke forholdene som ble omtalt i brevet. Briggs holdt et møte 21. oktober 1939, med deltakelse av Szilárd, Wigner og Edward Teller. Komiteen svarte tilbake til Roosevelt at uran «ville være en mulig kilde til bomber, som ville være langt mer destruktive enn noen kjente hittil».[2]

Briggs foreslo at National Defense Research Committee (NDRC) skulle bruke 167 000 dollar på forskning, spesielt på uran-235-isotopen og det nylig fremstilte plutonium.[3] 28. juni 1941 undertegnet Roosevelt Executive Order 8807, som etablerte Office of Scientific Research and Development (OSRD) med Vannevar Bush som direktør.[4] Kontoret fikk i oppgave å beskjeftige seg med store ingeniørprosjekter utover forskning.[3] NDRC-komitéen om uran ble S-1 Uranium Committee hos OSDR. Ordet «Uranium» ble etter kort tid fjernet av sikkerhetshensyn.[5]

I juni 1939 kom de britiske forskerne Otto Frisch og Rudolf Peierls ved University of Birmingham frem til et gjennombrudd i undersøkelsen av den kritiske massen til uran-235.[6] Deres beregninger antydet at den kritiske størrelsen lå i en størrelsesorden på 10 kg, noe som var tilstrekkelig lite til at en uranbombe kunne brukes fra et av datidens bombefly.[7] Deres Frisch–Peierls memorandum fra mars 1940 satte gang i det britiske atombombeprosjektet og dets Maud Committee,[8] som enstemmig anbefalte at man forsøkte å utvikle en atombombe.[7] Et av medlemmene, den australske fysikeren Mark Oliphant, fløy til USA i slutten av august 1941 og konstaterte at de opplysningene som Maud-komiteen hadde stilt til rådighet ikke var nådd frem til de amerikanske fysikerne. Oliphant forsøkte deretter å finne ut av hvorfor komiteens opplysninger tilsynelatende hadde blitt ignorert. Han møtte med urankomiteen og besøkte Berkeley i California, hvor han nådde langt i en samtale med Ernest Lawrence. Lawrence var tilstrekkelig imponert til at han selv innledet en uranforskning. Han talte selv med James B. Conant, Arthur Compton og George Pegram. Oliphants oppdrag var derfor en suksess, i det betydningsfulle amerikanske fysikere nå var klar over potensialet i en atombombe.[9][10]

Under et møte mellom president Roosevelt, Vannevar Bush og visepresident Henry A. Wallace 9. oktober 1941, godkjente presidenten atomprogrammet. Til å lede programmet nedsatte han en overordnet politisk gruppe bestående av ham selv, selv om han aldri deltok i noen møter, Wallace, Bush, Conant, krigsminister Henry L. Stimson og hærens øverstkommanderende, general George Marshall. Roosevelt valgte å la hæren styre prosjektet fremfor marinen, fordi hæren hadde mest erfaring med styring av storstilte prosjekter. Han gikk også inn for å koordinere innsatsen med britene, og den 11. oktober sendte han en meddelelse til statsminister Winston Churchill hvor han foreslo at de skulle skrive sammen om atomspørsmål.[11]

Andre språk
norsk nynorsk: Manhattanprosjektet
azərbaycanca: Manhetten layihəsi
français: Projet Manhattan
한국어: 맨해튼 계획
Bahasa Indonesia: Proyek Manhattan
македонски: Проект „Менхетн“
مازِرونی: پروژه منهتن
Bahasa Melayu: Projek Manhattan
português: Projeto Manhattan
Simple English: Manhattan Project
slovenčina: Projekt Manhattan
slovenščina: Projekt Manhattan
српски / srpski: Пројекат Менхетн
srpskohrvatski / српскохрватски: Projekat Manhattan
татарча/tatarça: Манһэттен проекты
Tiếng Việt: Dự án Manhattan