Vestalinnene

Vestalinne, gravering av Frederick Leighton, cirka 1890.

Vestalinnene (latin: Vestālēs, entall Vestālis) var prestinner for Vesta, gudinne for arnen, i antikkens Roma. De var seks i antallet, fra god familie og utvalgt i ung alder. Vestalkollegiet og dets velvære ble betraktet som fundamentalt for Romas fortsettelse og sikkerhet. Prestinnene kultiverte i Vestas tempelForum Romanum den hellige ild som aldri måtte slukkes. Vestalinnene var fritatt fra de vanlige sosiale forpliktelsene som å bli gift og føde barn, og avla kyskhetsløfte for å kunne hengi seg helt studiet og korrekt overholdelse av de offentlige ritualer som var forbudt område for mannlige prester.[1]

I tillegg oppfylte de andre religiøse funksjoner og deltok i offentlige seremonier. De hadde rett til å benåde forbrytere, og det var dødsstraff for å forulempe en vestalinne. Deres tjeneste varte i tretti år. I denne tiden levde de et privilegert liv, men i henhold til strenge regler. Brudd på kyskheten ble straffet med levende begravelse. I 391 lot keiser Theodosius den evige ilden i Vestatemplet slukke og forbød vestalinnene å fortsette sin virksomhet. Theodosius døde fire år senere.

Andre språk
dansk: Vestalinde
svenska: Vestal
Afrikaans: Vestaalse maagd
العربية: عذارى فستال
azərbaycanca: Vestal bakirəsi
беларуская: Вясталкі
български: Весталка
brezhoneg: Vestalenn
català: Vestal
čeština: Vestálky
Deutsch: Vestalin
English: Vestal Virgin
español: Vestal
Esperanto: Vestalo
français: Vestale
galego: Vestal
hrvatski: Vestalka
Ido: Vestalo
Bahasa Indonesia: Perawan Vesta
italiano: Vestale
Basa Jawa: Kenya Vesta
lietuvių: Vestalė
македонски: Весталка
Nederlands: Vestaalse maagden
polski: Westalka
português: Vestal
русский: Весталки
Simple English: Vestal Virgin
slovenčina: Vestálka
slovenščina: Vestalke
српски / srpski: Весталке
srpskohrvatski / српскохрватски: Vestalke
Türkçe: Vesta bakiresi
українська: Весталки