Sol Invictus

Mynt med keiser Probus' bilde, fra ca. 280, med Sol Invictus ridende på en quadriga, ned påskrift SOLI INVICTO, «til den ubeseirede sol». Keiseren (til venstre) bære en strålende solkronen, og likeså gjør guden (til høyre).

Sol Invictus («den ubeseirede sol»), eller, Deus Sol Invictus («Guden den ubeseirede sol») var solguden i den senromerske statsreligion. Kulten ble forordnet av keiser Aurelian i 274, og fortsatte til hedendom ble avskaffet under keiser Theodosius I.

Tittelen Sol invictus ble også applisert på et antall andre guddommer før og på denne tid.

1900-tallet har en hypotese blitt popularisert om at en romersk festdag for Sol invictus var avgjørende for kirkens valg av minnedag for Jesu fødsel. Pave Benedict XVI (blant andre teologer), har utfordret denne teorien. De hevder at 25. desember ble valgt, ved å beregne ni måneder utover 25. mars, ansett som dagen for Jesu unnfangelse (festen for " Herrens bebudelse").

Bruken av uttrykket

Sol Invictus var en religiøs tittel som ble applisert på i det minste tre guder under Romerrikets senere år: El Gabal, Mithras og Sol.

Til forskjell fra den tidligere agrarkulten til Sol Indiges (kanskje «den innfødte sol» eller «den påkalte sol» – etymologien til og meningen med ordet indiges er omstridt) ble tittelen Deus Sol Invictus dannet ved en analogi til den keiserlige titulatur pius felix invictus («pliktoppfyllende – heldig – ubeseiret'»).

Romerne avholdt en festival den 25. desember med navnet Dies Natalis Solis Invicti, «fødselsdagen til den ubeseirede sol». Bruken av tittelen Sol Invictus muliggjorde at man feiret flere solguddommer samme dagen, som for eksempel også den syriske solguden Elah-Gabal, Sol - keiser Aurelians (270-274) verneguddom, og Mithras-kulten. [1]

Keiser Elagabalus (218-222) introduserte feiringen, og den nådde høydepunktet av sin popularitet under keiser Aurelian, som fremmet den som en fridag over hele det romerske rike. [2]

Romersk repoussé sølvdiskett med Sol Invictus, 3. århundre, funnet ved Pessinus ( British Museum)

Den 25. desember var også ansett som dagen for vintersolverv, en merkedag romerne kalte bruma. Og det var dette som gjorde at man kunne tillate seg å kalle solen ubeseiret til tross for at dagene frem til da var blitt kortere og kortere – for nå snudde det. Da Julius Cæsar introduserte den julianske kalender i år 45 f.Kr. stemte det godt at solvervet var på den 25. desember. Det er bare over århundrene at dette har endret seg noe.

Andre språk
norsk nynorsk: Sol Invictus
Afrikaans: Sol Invictus
العربية: سول إنفكتوس
беларуская: Sol Invictus
català: Sol Invictus
English: Sol Invictus
español: Sol Invictus
Esperanto: Sol Invictus
euskara: Sol Invictus
한국어: 솔 인빅투스
Հայերեն: Անհաղթ Արև
hrvatski: Sol Invictus
Bahasa Indonesia: Sol Invictus
interlingua: Sol Invicte
italiano: Sol Invictus
Latina: Sol invictus
Limburgs: Sol Invictus
македонски: Сол Инвиктус
Nederlands: Sol Invictus
polski: Sol Invictus
português: Sol Invicto
Simple English: Sol Invictus
српски / srpski: Сол Инвиктус
srpskohrvatski / српскохрватски: Sol Invictus
Tagalog: Sol Invictus
українська: Sol Invictus