Investiturstriden

En middelalderkonge innsetter en biskop med hans symboler bispedømmet

Investiturstriden (av investitur,[1] den symbolske høytidelige innsettingen av en person i et kirkelig embete)[2] pågikk i årene 1075 og fram til Wormskonkordatet i 1122, og var en strid om hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren.[3] I Wormskonkordatet fikk keiseren beholde en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop.

Første Laterankonsil året etter bekreftet avtalen.

Historisk bakgrunn

Mot slutten av 1000-tallet og på begynnelsen av 1100-tallet ble den vestlige kristenhet stadig mer samlet under pavedømmet. Samtidig ble samfunnsstrukturen i Europa stadig mer fragmentert og desentralisert. Dermed oppstod behovet for en mer enhetlig kirke, som i større grad var avsondret fra samfunnet. Dette behovet kom til uttrykk blant annet gjennom en reformbevegelse med utgangspunkt i klosteret Cluny i Burgund.

I 1046 satte keiser Henrik III inn en pave som utgikk fra den tyske reformbevegelsen. Dermed oppstod en reformbevegelse med utgangspunkt i Roma, som tok sikte på å effektivisere og sentralisere kirken, og å skille den mer ut fra det verdslige samfunnet. Paven som skulle få størst betydning her, var Gregor VII. Han krevde noe svært radikalt: At kun geistlige myndigheter kunne utnevne folk til geistlige posisjoner. Denne praksisen kolliderte blant annet med det ottonske system i Tyskland. Her hadde keiseren full kontroll med innsettelsen av biskoper, ved at de også var hans vasaller. De hadde store len, fungerte som lokale ombudsmenn – og spilte en rolle i sentraladministrasjonen. De hadde også en viktig funksjon ved at de utgjorde en stor del av keiserens hær! Det var viktig for keiseren å beholde kontrollen på utnevnelsen av disse. De verdslige vasallene hadde han nemlig langt mindre kontroll på – etter som deres makt gikk i arv.

Derfor ble det dramatisk da paven krevde å ha en finger med i spillet. På grunn av de katastrofale følgene, erklærte keiser Henrik IV, pave Gregor VII som avsatt. Paven svarte med å ekskommunisere keiseren (bannlyse ham), noe som fikk store konsekvenser. For å få tilgivelse måtte keiseren til slutt ydmyke seg for paven, ved å gå sin velkjente Canossagang.

Andre språk
norsk nynorsk: Investiturstriden
Afrikaans: Investituurstryd
Alemannisch: Investiturstreit
العربية: نزاع التنصيب
한국어: 서임권 투쟁
Bahasa Indonesia: Kontroversi Penobatan
Nederlands: Investituurstrijd
日本語: 叙任権闘争
Simple English: Investiture Controversy
slovenčina: Boj o investitúru
slovenščina: Investiturni boj
srpskohrvatski / српскохрватски: Borba za investituru