Gammelengelsk

Gammelengelsk
Angelsaksisk
Talt i:Utdødd
Region:-
Antall brukere:-
SlektskapIndoeuropeisk

 Germansk
  Vest-germansk
   Gammelsaksisk (gammelnedertysk)
    Gammelengelsk

Offisiell status
Offisielt språk i:Ingen steder
Regulert av:Intet reguleringsorgan
Språkkoder
ISO 639-1-
ISO 639-2ang
SIL?

Gammelengelsk eller helst angelsaksisk (Ænglisc, Anglisc, Englisc)[1] er den eldste historiske formen for engelsk språk, snakket i England og i sørlige og østlige Skottland i tidlig middelalder. Det kom til De britiske øyer med angelsaksiske bosettere fra rundt midten av 400-tallet, og de første angelsaksiske litterære verker er datert fra midten av 600-tallet. Etter den normanniske erobringen i 1066, ble angelsaksisk erstattet en tid som språket for de øverste samfunnsklassene, adelen og kirken, ved anglo-normannisk, en språklig slektning til fransk. Angelsaksisk, som fortsatt ble praktisert av de lavere samfunnsklasser, utviklet seg til den neste historiske form av engelsk som er kjent som mellomengelsk.

Angelsaksisk er et vest-germansk språk, med opphav i flere nært beslektede dialekter, i all hovedsak språket som ble talt av sakserne og anglerne i nordlige Tyskland og det sørlige Jylland. Angelsaksiske ligger således nært opptil gammelsaksisk, og er nært beslektet med nedertysk og frisisk. Det har også mange likhetstrekk med norrønt språk (og, i mindre grad, dagens islandsk). Da angelsakserne ble dominerende i England kom deres språk til erstatte språkene i romersk Britannia: brytoniske, et keltisk språk, og latin, som ble brakt til De britiske øyer ved den romerske invasjonen. Angelsaksisk hadde fire hoveddialekter, assosiert med de angelsaksiske kongedømmer: mercisk, nordhumbrisk, kentisk og vestsaksisk. Det var det sistnevnte, vestsaksisk, som kom til å danne grunnlaget for den litterære standard for den senere angelsaksiske perioden,[2] skjønt de dominerende formene for mellomengelsk og moderne engelsk kom hovedsakelig til å utvikle seg fra mercisk. Talespråket i de østlige og nordlige delene av England ble preget av en sterk norrøn innflytelse grunnet norrøn styre og bosetning fra begynnelsen av 800-tallet.[2]

Angelsaksisk utviklet seg jevnt i løpet av de omkring 700 år det var i bruk. Til forskjell fra moderne engelsk, er angelsaksisk rikt på morfologisk variasjon. Det bruker kasusene nominativ, dativ, akkusativ, genitiv og instrumentalis. Angelsaksisk assimilerte elementer av keltiske språk, og ikke minst de to skandinaviske språkene som ble introdusert til England på denne tiden, blant annet i forbindelse med Danelagen. Mange norrøne lånord fra denne tiden har overlevd i moderne engelsk. De eldste angelsaksiske inskripsjonene ble skrevet ved hjelp av et runesystem, men fra rundt 800-tallet ble de angelsaksiske runer erstattet av en versjon av det latinske alfabet.

Andre språk
norsk nynorsk: Gammalengelsk
svenska: Fornengelska
føroyskt: Fornenskt mál
íslenska: Fornenska
Ænglisc: Ænglisc spræc
asturianu: Inglés antiguu
Bân-lâm-gú: Kó͘ Eng-gí
беларуская (тарашкевіца)‎: Стараангельская мова
brezhoneg: Hensaozneg
català: Anglès antic
čeština: Staroangličtina
Deutsch: Altenglisch
English: Old English
français: Vieil anglais
Frysk: Aldingelsk
한국어: 고대 영어
հայերեն: Հին անգլերեն
Bahasa Indonesia: Bahasa Inggris Kuno
latviešu: Senangļu valoda
Limburgs: Aajdingels
Lingua Franca Nova: Engles antica
Bahasa Melayu: Bahasa Inggeris Kuno
Nederlands: Oudengels
日本語: 古英語
occitan: Anglosaxon
Plattdüütsch: Angelsassische Sprake
português: Inglês antigo
Simple English: Old English
slovenčina: Anglosaština
slovenščina: Stara angleščina
srpskohrvatski / српскохрватски: Staroengleski jezik
Türkçe: Eski İngilizce
Tiếng Việt: Tiếng Anh cổ
West-Vlams: Oudiengels
粵語: 古英文
中文: 古英语