Frankere

Sacramentarium Gelasianum, frontstykket og et incipit fra manuskriptet i Vatikanet, ca. 750

Frankere var en betegnelse (latin Franci eller gens Francorum) på en vestgermansk stammesammenslutning (foederati) som første gang er kjent fra 200-tallet e.Kr., og som da levde i området nord og øst for elven nedre Rhinen, et område som i dag fortsatt heter Franken. Mellom 200-tallet og 400-tallet drev en del frankere angrep på romerske områder mens andre frankere lot seg rekruttere som romerske soldater i Gallia. Kun saliske frankere opprettet et kongedømme på romerbesatt område i dagens Nederland som ble anerkjent av romerne etter 357. I den urolige tiden etter at romersk autoritet brøt sammen i Vest-Europa ble de frankiske stammene forent under kongeslekten merovingere, og erobret hele Gallia med unntak av Septimania i løpet av 500-tallet.

Det merovingiske kongeslekt, som nedstammet fra saliske frankere, grunnla et monarki som erstattet det vestlige Romerriket i Vest-Europa fra 400-tallet. Den hedenske frankerkongen Klodvig Is konvertering til kristendommen fikk en avgjørende betydning i Europas historie. Kongedømmet Frankerriket kom til i løpet av 700-tallet å utgjøre et område som besto av dagens Frankrike og de vestlige regionene av Tyskland (Franken, Rhinland og Hessen) og dannet den historiske kjernen av dagens to land. Fra dette kom karolingernes rike som dominerte det meste av Vest-Europa og som gradvis utviklet seg til Frankrike og Det tysk-romerske rike.

Samtidige definisjoner av frankernes etnisitet varierer ved tidsepoke og synsvinkel. Ordet «frankisk» opphørte raskt å ha en eksklusiv etnisk betydning. Innenfor Frankerriket i seg synes det som om enhver nord for Loire ble betraktet som en «franker» i løpet av midten av 600-tallet. «Romere» var i all vesentlighet de som bodde i Aquitaine.[1] I middelalderen ble begrepet franker benyttet i øst som et synonym for vesteuropeere generelt, da det var frankere som var herskere for det mest av sentrale Vest-Europa.[2][3][4] Frankere i øst beholdt deres germanske språk og ble en del av tyskere, nederlendere, flamlendere, og luxembourgere. De frankiske språkene, som ble kalt for frankischnederlandsk og fränkischtysk, hadde i det miste delvis opprinnelse i gammelfrankisk språk som de historiske frankerne snakket. I dag gjenstår navnet på Frankrike, tysk Frankreich, nederlandsk Frankrijk, som «frankernes rike».

Andre språk
norsk nynorsk: Frankarar
dansk: Frankere
svenska: Franker
føroyskt: Frankar
íslenska: Frankar
Afrikaans: Franke
Alemannisch: Franken (Volk)
Ænglisc: Francan
العربية: فرنجة
aragonés: Francos
asturianu: Pueblu francu
azərbaycanca: Franklar
Bân-lâm-gú: Frank lâng
беларуская: Франкі
български: Франки
bosanski: Franci
brezhoneg: Franked
català: Francs
Чӑвашла: Франксем
čeština: Frankové
Cymraeg: Ffranciaid
eesti: Frangid
Ελληνικά: Φράγκοι
English: Franks
español: Pueblo franco
Esperanto: Frankoj
euskara: Frankoak
فارسی: فرانک‌ها
français: Francs
Frysk: Franken
Gaeilge: Na Frainc
galego: Francos
한국어: 프랑크인
hrvatski: Franci
Bahasa Indonesia: Suku Franka
italiano: Franchi
עברית: פרנקים
ქართული: ფრანკები
қазақша: Франктер
Kiswahili: Wafaranki
kurdî: Frank
Latina: Franci
latviešu: Franki
lietuvių: Frankai
lumbaart: Franch (pòpol)
magyar: Frankok
македонски: Франки
مصرى: فرانكس
Bahasa Melayu: Orang Frank
монгол: Франк
Nederlands: Franken (volk)
Nedersaksies: Franken
日本語: フランク人
Nordfriisk: Franken (fulk)
occitan: Francs
oʻzbekcha/ўзбекча: Franklar
polski: Frankowie
português: Francos
română: Franci
русский: Франки
Scots: Franks
sicilianu: Franchi
Simple English: Franks
slovenčina: Frankovia
slovenščina: Franki
српски / srpski: Франци
srpskohrvatski / српскохрватски: Franci
suomi: Frankit
Türkçe: Franklar
українська: Франки
Tiếng Việt: Người Frank
West-Vlams: Frankn
粵語: 法蘭克人
中文: 法蘭克人