Elvemusling

Elvemusling
Foto: Joel Berglund, 2007
Foto: Joel Berglund, 2007
Vitenskapelig(e)
navn
:
Margaritifera margaritifera
L., 1758
M. (Margaritifera) margaritifera
Norsk(e) navn:elvemusling,
elveperlemusling
Biologisk klassifikasjon:
Rike:Dyreriket
Rekke:Bløtdyr
Klasse:Muslinger
Orden:Unionoida
Familie:Elvemuslinger
Slekt:Margaritifera
Underslekt:M. (Margaritifera)
IUCNs rødliste: [1]
ver 2.3
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigAvhengig av lokale tiltakStatus iucn2.3 EN-no.svg

EN — Sterkt truet

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar

Habitat:limnisk, rene kalkrike og næringsfattig elver og bekker med sand, grus og steinbunn og bestander av laks og/eller ørret (Salmo)
Utbredelse:naturlig i Palearktis og introdusert til Nearktis
Underarter:
  • M. m. durrovensis
  • M. m. margaritifera
  • M. m. parvula

Elvemusling eller elveperlemusling (Margaritifera margaritifera eller Margaritifera (Margaritifera) margaritifera) er en ferskvannslevende nyreformet perlebærende musling som finnes i næringsfattig temperert, rennende vann. Arten finnes på den nordlige halvkule og opptrer naturlig i Palearktis, men har også blitt introdusert til Nearktis. Den er enten (spørsmålet regnes ikke som endelig avklart) monotypisk eller den overlever i kraft av to eller tre underarter; M. m. margaritafera (nominatformen), M. m. parvula og M. m. durrovensis. Navnet elveperlemusling var i alminnelig bruk fram til 1995, da det ble endret til elvemusling.

Elvemuslingen er internasjonalt sterkt truet av utryddelse, som følge av forsuring og opphopning av næringsstoffer i vassdragene, hovedsakelig på grunn av avrenning fra dyrket mark og andre menneskeskapte forandringer langs elvene. Arten har alt blitt utryddet fra store deler av sitt naturlige utbredelsesområde i Palearktis. De største bestandene i dag befinner seg i Norge og Russland. Den norske andelen utgjør ifølge Larsen (2011) mer enn halvparten av den europeiske bestanden og cirka en tredjedel av verdensbestanden. Den russiske ble i 2005 estimert til mer enn 100 millioner individer og regnes som nest størst, men nyere forskning har antydet at den kan være betydelig større. Begge populasjonene er imidlertid i tilbakegang. I tillegg befinner det seg tallrike populasjoner i Storbritannia (mesteparten i Skottland), Irland og Sverige, men også disse er i tilbakegang. Alle andre bestander av elvemuslinger er relativt ubetydelige, men allikevel viktige å opprettholde. Arten virker kanskje å være tallrik, men i tidligere tider fantes det mange milliarder av den i Fennoskandia og i elvene rundt Kvitsjøen. Perlebegjæret i tidligere tider (spesielt i senmiddelalderen og fram mot begynnelsen 1800-tallet) og moderne forurensning er imidlertid nå i ferd med å ta knekken på elvemuslingen.

I Norge har fylkesmannen i Nord-Trøndelag nasjonalt ansvar for forvaltningen av elvemuslingen, som er en ansvarsart for Norge, der arten regnes som sårbar. Den er dessuten en viktig indikatorart på vannkvaliteten i elvene og en nøkkelart, fordi den har stor effekt på økosystemet der den lever. Den renser nemlig vannet. Derfor er den også en paraplyart, som svært mange andre arter er avhengig av. Den er også perlebærende, og i tidligere tider var den en svært viktig ressurs som produsent av perler, spesielt i deler av Norge, Sverige og Russland.

Andre språk