Alexandre Millerand

Alexandre Millerand
Alexandre Millerand, 12e président de la République française.jpg
Født 10. februar 1859
Frankrike Paris, Frankrike
Død 7. april 1943 (84 år)
Frankrike Versailles, Frankrike
Gravlagt Cimetière de Passy
Ektefelle Jeanne Millerand
Utdannet ved Faculté de droit de Paris, Lycée Louis-le-Grand
Yrke Advokat
Parti PSR
Nasjonalitet Frankrike
Språk fransk
Medlem av Académie des sciences morales et politiques
Utmerkelser
9 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, Den hvite ørns orden, Æreslegionens stormester, Grand Cross of the Royal Order of Cambodia, storkors av Annams drageorden, Order of the Star of Anjouan, storkors av Ordenen Nichan el Anouar, Serafimerordenen, storkors med kjede av Karl IIIs orden
Frankrikes 12. president
1920 - 1924
Forgjenger Paul Deschanel
Etterfølger Gaston Doumergue

Alexandre Millerand (født 10. februar 1859 i Paris, død 7. april 1943 i Versailles) var en fransk politiker tilhørende sosialistpartiet. Han var president i Frankrike fra 23. september 1920 til 11. juni 1924. Da hans forgjenger Deschanel måtte resignere fra embetet, kom Millerand fram som en kompromisskandidat mellom de to store blokkene i parlamentet, Bloc National og Bloc des gauches. Millerand utnevnte Georges Leygues, en politiker med en lang karriere innad i politikken, til statsminister og prøvde å øke makten til presidentembetet. Millerand ble anklaget for å favorisere konservative og gå imot den nøytraliteten franske presidenter tradisjonelt hadde. I 1924 trakk Millerand seg fra embetet etter en økende konflikt med parlamentet. Gaston Doumergue ble valgt til å erstatte Millerand.

Liv og virke

Millerand vant tidlig anseelse som advokat, blant annet ved sitt energiske forsvar i 1883 av noen streikeledere.[ trenger referanse] Han var 1883–88 medarbeider i Georges Clemenceaus avis La Justice og ble i 1884 medlem av Paris' byråd og i 1885 av [Frankrikes deputertkammer, der han sluttet seg til yttreste venstre. I kammeret og i sin i 1889 etanlerte avis La Voix bekjempete Millerand energisk boulangismen, og som deputert gjorde han seg særlig bemerket for sine innlegg i sosiale spørsmål.[ trenger referanse]

Publisistisk var han på 1890-tallet akriv som hovedredaktør forst for La Petite République og deretter for La Lanterne. Han førte i disse avisene heftig kamp mor den parisiske storfinansen og dens innflytelse på fransk politikk.[ trenger referanse] Med tiden gled han over fra borgerlig sosialpolitisk radikalisme til kollektivisme og sosialisme, og nedla store bestrebelser for å forsøke å forene de sosialistiske grupper i deputertkammeret.[ trenger referanse]

Minister

Millerand inntrådte i juni 1899 som handelsminister i Pierre Waldeck-Rousseaus ministerium, noe som ble sterkt misbilliget av de revolusjonære sosialister, særlig fordi Millerand, selv om han var sosialist, derved ble kollega med den av dem for sin hardhet mot kommunardene i 1871 bittert hatede krigsminister general Gaston de Galliffet.[ trenger referanse] Som minister viet Millerand seg energisk til praktiske reformer på handelsmarinens og den tekniske undervisnings områder, drev gjennom opprettelsen av arbeidsråd, bestående av representanter for arbeidere og arbeissgivere, for fredelig løsning av arbeidskonflikter og fikk i stand regelmessig kontakt mellom statens fabrikksinspektører og arbeidernes fagforeningsstyrer.[ trenger referanse]

Et forslag av Millerand vedrørende omfattende utvikling av Frankrikes kanalsystem og havnebygninger ble gjennomført først i 1903 (han gikk av med den øvrige regjering i juni 1902), og Millerand var også som minister initiativtaker til den lovstiftning om alderspensjon som omsider i 1905 vant parlamentets bifall.

Til følge av hans virksomhet som «borgerlig» minister ble det på soaialistkongressen i Bordeaux 1903 foreslått at han skulle ekskluderes fra partiet, noe som imidlertid ble avslått av kongressen.[ trenger referanse]

Under senere år inntok Millerand imidlertid som «uavhengig sosialist» en fra de gamle partikameratene stadig mer avskilt stilling.[ trenger referanse] Han var i tiden juli 1909 til november 1910 minister for offentlige arbeider i Aristide Briands første ministerium, og utviklet som sådan en energisk virksomhet ved bekjempelsen av den store jernbanestreiken i oktober 1910.[ trenger referanse] Han ble senere uenig med Briand om dennes program for ordningen av de jernbaneansattes fremtidige stilling og ble derfor ikke i den den andre briandske regjering, dannet 4. november samme år.[ trenger referanse]

I januar 1912 ble Millerand krigsminister i ministeriet Raymond Poincaré. På denne post fremmet han særlig det militære flyvesens oppsving og samarbeidet mer tillitysfullt enn tidligere radikale ministre med den høyere hærledelse, likesom han også forøket arménes popularitet i den store allmenhet.[ trenger referanse] Han gikk av fra krigsministerposten i Poincarés ministerium noen dager før presidentvaljet i januar 1913 som følge av heftige angrep mot ham i den ytterste venstres presse i et forfremmelsesærende.[ trenger referanse]

Etter krigen

Kort etter første verdenskrigs utbrudd ble han den 25. august 1914 atter krigsminister, og forbedret som sådan den franska armes utrustning betraktelig.[ trenger referanse] Han gikk av i oktober 1915 med ministeriet René Viviani og tok under det gjenstående av krigstiden del i parlamentets forhandlinger.

Han ble i mars 1919 som generalkommissær styremann over de gjenvunne provinser Alsace og Lorraine. På denne post omorganiserte han blant annet Strasbourgs universitet og forberedte en utvidelse av byens elvehavn, men unnvek alt for brå uniformitetstiltak innen forvaltningen.[ trenger referanse]

Under valgkampanjen i 1919 hadde Millerand vesentlig andel i tilkomsten av National Bloc, og ved Clemenceaus avgang i januar 1920 ettertrådte han denne som statsminister. Ved skadeerstatningsspørsmålets behandling var overenskomsten i Spa i juni samme år Millerands største fremgang.[ trenger referanse]

Republikkens president

Da Paul Deschanel av helsegrunner mått fratre, ble Millerand den 23. september samme år valgt til republikkens president. Han hadde på forhånd gikk til kjenne at han ikke betraktet denne post som utelukkende av dekorativ natur, men aktet å gjøre bruk av sine lovgitte fullmakter i intimt samarbeide med sine ministre.[ trenger referanse]

Den 14. juli 1922 klarte Millerand å unnslippe et drapsforsøk gjort av Gustave Bouvet, en ung fransk anarkist.

Han turde særlig på det utenrikspolitiske området mer enn én gang som president ha forsøkt å gjøre sin mening gjeldende, og på venstrehold beskyldte man ham for å i valgstriden i 1924 ha innblandet seg i partistriden.[ trenger referanse]

Da etter Poincarés avgang den seirende Bloc des gauches ikke ville i regjeringsstilling samarbeide med Millerand, og han ikke klarte å få i stand noe ministerium med parlamentarisk majoritet, fant han seg foranlediget til å den 11. juni under overgangsministeriet Frédéric François-Marsal tilkjennegi sin avgang.[ trenger referanse] Han fremholdt samtidig i et manifest at venstreblokkens krav om hans avgang stred mot forfatningens bokstav og ånd og utgjorde et farlig prejudikat.[ trenger referanse]

Senator

Han ble kort etter valgt til Senatet, uten imidlerid å igjen kunne spille noen betydelig politisk rolle.[ trenger referanse] Årene 1925–1927 var er senator for departementet Seine; 1927–1943 for departementet Orne.

Andre språk
azərbaycanca: Aleksandr Milyeran
slovenčina: Alexandre Millerand
srpskohrvatski / српскохрватски: Alexandre Millerand
Tiếng Việt: Alexandre Millerand